Arbeidermagasinet

Forside fra nr. 21 (24. mai 1941) av Kaare Espolin Johnson

Arbeidermagasinet kom ut med sitt første nummer den 23. november 1927. Det var på 64 sider og kostet 35 øre.

Fra sin beskjedne begynnelse vokste Arbeider-Magasinet raskt i omfang og innhold. Etter 1932 steg opplaget til 60.000 abonnenter, og i årene like før verdenskrigen var det kommet opp i 100.000.

Journalist og forfatter Otto Luihn var Magasinets første redaktør og initiativtaker til bladforetaket. De var fire entusiastiske ungsosialister, som dannet A/S Arbeidermagasinet med en startkapital på 300 kroner. Initiativtakerne Otto Luihn, Auden Båstad, Birger Madsen og Oddvar Larsen var sikre på at de tilsammen satt inne med rikholdig erfaring i bladforetak, nok til å vite hva som måtte til for å lykkes.

Med en lånt håndkjerre og egen muskelkraft fraktet de papir og klisjeer mellom trykkeribransjens mange ledd i Oslos gater. Hos Tengs & Brodersen fikk de kreditt på papirinnkjøp; slik klarte de første nummer. Et raskt voksende nett av kommisjonærer sørget for å spre opplagene til stadig nye abonnenter på arbeidsplasser omkring i hele Norges land. Arbeiderklassen bodde både på landet og i byen; Arbeidermagasinet nådde fram til mange fler enn de enkelte abonnentene. Bladet gikk på omgang, og noen steder ble høytlesning populært, noe ikke minst Alf Prøysen fortalte om da han slapp til som fast skribent på 1940-tallet.

Med bladmannen og forfatteren Nils Johan Rud og hans dyktighet i bransjen, ble romanføljetongen det som sikret Magasinets suksess hos leseren og et stadig stigende abonnentantall. I bladverdenen var det konkurrenter til et arbeidermagasin. Tusen Hjems Magasin  og For Alle  prøvde seg også på føljetonger, men var ikke flinke nok til å sikre seg trykkerettigheter til en ny før den gamle var slutt. Nils Johan Rud visste hvordan han skulle skaffe rettigheter til lødig arbeiderlitteratur, som holdt lesernes interesse ved like. Manglet han en ny føljetong, skrev han en roman selv. Konkurrenten ble opptatt i Arbeider-Magasinet, noe som skapte debatt om bladets tittel. Det ble bare omtalt som Magasinet  til daglig. Det lange navnet Arbeidermagasinet for Alle  ble forkortet ned til A-M  med For Alle som en «boble» i vignetten.

Etter krigen ble tittelen Magasinet for Alle,  selv om redaktøren Nils Johan Rud ikke likte dette helt. Magasinet var ikke for alle, det var for den lesende arbeiderklasse, borgerskapets motvekt.

Redaksjonen sørget for folkeopplysning, godt populærvitenskapelig stoff, reiseartikler og spissartikler med tidens debatt. Hvert nummer de første årene presenterte betydelige navn i arbeiderbevegelsen for leserne med portrettfoto og tekst. Bilder fra arbeidslivet fulgte etter. Film og arbeiderteater, litteraturomtale og artikler om kunst. Det var den sosiale kunst som ble omtalt; Arbeidermagasinets egne tegnere og deres forbilder fra den internasjonale bevegelsen ble kjent gjennom både gjennom bilder og tekstomtale. Arbeidermagasinets lesere fikk både Theodore Dreisers En amerikansk tragedie og Aleksandra Kollontajs Den store kjærlighet som føljetonger på 1930-tallet.

For Magasinets tegnere var de store oppgavene med illustrasjoner til en roman den største kunstneriske utfordring de kunne få. Romanen Drift av Fredrik Parelius kom som føljetong i 193?, illustrert av Tore Deinboll. Romanens handling var hentet fra 1880- og 90-tallets Kristiania og handlet om borgerskapets utbytting av tjenestepiker fra landet, personifisert i kvinneskjebnen Gunvor. Både i tekst og tegning gjenkjennes Christian Krohgs Albertine. Tegneren tok fatt på oppgaven med glede, ikke minst fordi han ville bidra til debatten om hjemstavnskunst, som var en del av tidens litterære språkbruk. Født og oppvokst i Oslo, men med feriebesøk på prestegårder på landet, mente han at hans hjemstavner kunne være både by og land, men mest by. Som bytegneren i Arbeidermagasinet åpnet han for tema i tegning der gråbeingårdene på østkanten og bakgårdene i Vika ble viet kunstnerisk interesse.

Illustrasjon av Tore Deinboll til Drift Klikk på bildet for større versjon

Nils Johan Ruds ungdomsroman Karsemne handlet om 15-åringen Jakob, «sønn av enka på kvisten» og var et tidsbilde fra 1930. Her valgte tegneren en stil som sto Per Krohgs uttrykksform ganske nær. Litt «homage til norsk kunstlivs kongelige tigre» i en annen utgave og for et annet publikum enn det som besøkte etablerte utstillinger i Oslo og som var kjent i Nasjonalgalleriet. Da de siste illustrasjonene gikk i trykken, var kunstneren i Paris med et lite stipend i lomma. Bytegneren gjorde storbyen til sitt motiv: Paris i 1933 ble tidsbildet, malt på grunnlag av studier og skisser han brakte med seg hjem etterpå.

Sammen med Olav Mosebekk malte Tore Deinboll et stort lerret tiltenkt årets Høstutstilling. Dit ble det aldri sendt, kunstneren påsto i all ettertid at det aldri ble malt riktig ferdig. Han sendte inn tegning i to år på rad og fikk Oslo Bys stipendium som første tegner i 1936. Valget var tatt, tegner og illustratør, på trykk i arbeiderpressen, bokkunstner, men ikke staffelimaler.

At maleri med olje på lerret fortsatt er den beste måte å lære i beherske fargebruk på, framholdt han i ettertid. Pariserbildet med tittelen Magenta, oppkalt etter en tube med kostbar farge kjøpt i Paris, rødfarger som sa mye mer om fargens koloristiske nyanser, mer komplisert enn den rene røde flate på trykk sammen med svart sort strek i Arbeidermagasinet.

Magenta av Tore Deinboll Klikk på bildet for større versjon

Mange pariserbilder kom på trykk i A-M. Tegneren var alltid tro mot geografien, perspektivet og fortellingen. Personen i bildet har ofte påfallende portrettlikhet med akademikameratene, som reiste sammen til kunstens Metropoler og som besøkte både Berlin og Paris for å bli kjent med «tidsbildet». Vel hjemme i Norge ble det neste reisestipendet brukt til å reise til Vestlandet. Der ble det ett års opphold i Bergen og ekteskap med akademikameraten Bjørg Svendsen fra Trondheim. Hun hadde valgt brukskunsten og startet tweedveveri sammen med sin søster Ragnhild. Sellgrenvevstolen satte de først opp i Bergen, men flyttet ril Hadeland for å få plass i Deinboll-slektas ferieeiendom på Jaren.

Det var miljøet omkring Østkantutstillingene i Oslo som ga dem nye ideer om brukskunst og sosial kunst, inspirert av Nanan Broch, Henrik Sørensen, Huset på Ankertorget, sosial reform og samtalekvelder.

I Bergen laget Tore Deinboll tegningen Surridealistisk perspektiv,  illustrasjon til Åstha Holhts novelle Han tverr over benkene hang. Her har tegneren klart sluttet seg til stilen i Die Neue Sachlichkeit. Litt inspirasjon fra DaDa, en utstrakt hånd til surrealistene, psykoanalysen og utopiske framtidsbyer. Novellens kvinnelige hovedperson er den geskjeftige Dårthe, som går i sosiale studiesirkler og får nye visjoner om hvordan menneskesamfunnet kan organiseres. Fortellingen ender med at det unge par flytter på landet og begynner ned birøkt og sikrer den nasjonale selvforskyning av melk og honning.

Surrealistisk Perspektiv av Tore Deinboll Klikk på bildet for større versjon

Novellen og illustrasjonene kom på trykk tre år før 1940. Det var illevarslende skyer i horisonten, men «mann-og-dame»-tegningen kunne da alle tegne, iallefall så lenge Magasinet gikk i trykken. Nysaklig eller søtladent, det var dette det handlet om.

Torbjørg Deinboll