Archive for the Category »Tore Deinboll «

Hvem var tegneren Tore Eckhoff Deinboll?

 

  • Født 12, juli 1910, død 18. november 1988
  • Kristiania Borger- og Realskole 1926
  • Carl von Hannos tegne- og malerskole, aften og dagskole 1926 – 1931
  • Statens Håndtverks- og Kunstindustriskole 1929 – 1930
  • Statens Kunstakademi 1930 – 1932
  • Finnes legat 1932 og 1933
  • Oslo Bys Stipendium 1936
  • Debutant som yngste tegner på utstilling av norsk tegnekunst gjennom 100 år, Kunstnernes Hus 1931
  • Debutant på Statens Høstutstilling 1931
  • Stemmerett Bildende Kunstneres Styre (BKS) 1938. Medlem av Tegneforbundet 1931 – 1940
  • Markerte seg som tegner/illustratør i Arbeidermagasinet (Magasinet for Alle) fra tidlig 1930-tall
  • Bokkunst, avistegning og illustratøroppgaver fra 1929
  • Giftet seg med tekstiltegner Bjørg Svendsen i 1937. Hun bygget opp tweedveveri sammen med sin søster Ragnhild på Hadeland, Røros, Grimstad og i Sandefjord.
  • Etterutdannet seg som keramiker i 1939 og drev keramikkverksted i Grimstad og Sandefjord fram til skilsmissen fra Bjørg Deinboll i 1957
  • Arbeidet som faglærer og fabrikkarbeider i Sandefjord på 1960- og 1970-tallet
  • Som pensjonist bodde han dels i Kvam i Gudbrandsdalen, dels i Oslo. Han sluttet aldri å tegne, men likte ikke separatutstillinger
  • Han betraktet innsatsen for illustrasjonskunsten i Arbeidermagasinet som sin livsoppgave. Dette er hva han ville huskes for. «Husk at Arbeidermagasinet var en skole», sa Tore Deinboll når han fortalte om denne perioden i 1930-årene til nye generasjoner av «unge lovende».

Han var sønn av patentingeniør August Torvald Deinboll og lærerinne Anna Hermine Eckhoff. Slektene både på mors- og farssiden kom til Norge i dansketida og tilhørte embedsverket. Som presteslekter har både Deinboll- og Eckhoffslekta stått for klare tradisjoner i arbeidet for folkeopplysning og sosiale reformer.

«Den første Deinboll» het Peter Vogelius Deinboll og kom til Norge som huslærer i 1802. Han måtte tilbake til København for å få sin teologiske embedseksamen, men hadde nådd å bli en ivrig tilhenger av en selvstendig norsk stat i god tid før 1814. Sitt første presteembede hadde han i Finnmark. Interessen for botanikk og naturstudier gjorde Deinbollprestene i tre generasjoner til kjennere av den arktiske fauna og flora.

Med sans for både teologi og for opplysningstidas tanker så de på seg selv som gode potetprester og folkeopplysere. Grunnlegging av lærerskoler og interesse for å fremme moderne metoder i praktisk jordbruk var et anliggende for Deinboll-slekta gjennom hele 1800-tallet. Tore Deinbolls far, August T. Deinboll (1880-1975) tilhørte den første generasjon Deinboll-prestesønner, som tok avstand fra dominerende teologisk tenkning. Han utdannet seg til kjemiingeniør og så 1900-tallet som de nye oppfinnelsers århundre. Sammen med sin fetter Alfred Bryn drev han i en menneskealder Bryns Patentbyrå i Oslo.

Hans to brødre ble også ingeniører mens søsteren Kristine ble utlært fotograf hos hoff-fotograf Andersen i 1909. Hun drev forretning på Jaren, Hadeland fra 1927. Hun forble ugift og barnløs.

August T. Deinboll giftet seg med prestedatteren Anna Hermine Eckhoff og fikk to barn: sønnen Tore og datteren Elen-Sofie. August og Hermine gjennomgikk skilsmisse i 1926 og August giftet seg på nytt med Frederikke Johanne Bjølgerud, senere kjent som Rikka Deinboll, grunnlegger av Deichmanske biblioteks barneavdeling. Hermine kalte seg fru Eckhoff etter skilsmissen. Hun giftet seg ikke på nytt, men beholdt barna hos seg.

Eckhoff-slekta kom fra Schleswig-Holstein til Norge med den første landsfysikus i Christians Amt (i Oppland) i 1785. Han het Ernst Fredrik Eckhoff og ble opphavet til en tallrik slekt. Hans to sønner ble henholdsvis oberstløytnant og sogneprest. Slektleddene deretter ble tallrike og ga rom for både teologer, jurister, skuespillere og musikere. Det lå en kunstnerisk åre til Eckhoff-slekta; den levde ofte i spenningsforhold til den strengt pietistiske teologi som ellers preget presteslekta Eckhoff.

Anna Hermine Eckhoff (1884 – 1968) levde hele sitt liv med en drøm om teatret. Skuespilleryrket ble henne aldri til del; derimot var hun blant de første kull av kvinnelige artianere i Norge. Etter Examen Artium i 1905 utdannet hun seg til lærer.

Hermine Eckhoff var tidlig oppmerksom på sønnen Tores kunsteriske tilbøyelighet. Han ville bare tegne, ikke pugge latinske gloser. Etter at Tore Deinboll hadde fullført Kristiania Borger- og Realskole i 1926, fikk han komme opp til sin tante Kristine på Jaren for å lære fotograffaget. Han viste stor begavelse med den fotografiske retusj. «En tilbøyelighet til tegning», sa Kristine Deinboll om sin nevø. Tilbøyeligheten lå i venstre hånd. Keivhendt, rødhåret og sjenert var han, og tegne var det han ville.

Hjemme i Oslo fikk han prøve seg i arbeidslivet som tegneassistent i et reklamebyrå. Der lærte han kinoreklame og var med på de første forsøkene på å lage tegnefilm til reklamebruk. Da han i 1929 troppet opp for å begynne på Tegneskolen (SHKS) ble han spurt av Enevold Rømt, overlæreren i Håndverkerklassen: «Skal De bli reklametegner?» Den flinke reklamelærlingen svarte: «Nei, jeg skal slutte.»

Han rykket raskt opp fra Første Frihånd til Andre Frihånd. Selv mente han at han lærte mye mer hos Carl von Hanno enn på Tegneskolen (SHKS), som han anså for å være alderdommelig og ikke i pakt med tidas krav til kunsten. Han gjennomgikk Per Krohgs aktklasse og kom derfra inn på Statens Kunstakademi atter opptaksprøve i 1930.

Alt våren 1931 debuterte han som yngste tegner på den store utstillingen av norsk tegnekunst gjennom 100 år på Kunstnernes Hus. Samme år debuterte han en gang til, denne gangen med maleri på Statens Høstutstilling 1931.

1930-tallet var klassekampenes og arbeiderbevegelsens tidsalder. Samfunnsforholdene var slik at de «unge lovende» ble tvunget til å ta stilling i tidas ideologiske strid. For elevene i malerklassen var det diskusjonen om tendensmaleriet og monumentalmaleriets funksjon som var det viktigste temaet. For tegnerne var det forholdet mellom «brødtegning» og kunstnerkallet som var drivkraften i deres valg av kunstnervei. «Skal kunsten være en skjøge eller folkets tjener?» var spørsmålet som ble stilt av maleriprofessor Revold og Henrik Sørensen, som ofte kom inn som vikar i malerklassen.

For tegnerne lå svaret i ideen om den sosiale kunst, en betegnelse som oppsto i miljøet omkring tidsskriftet Mot Dag og ble utviklet videre både gjennom deler av brukskunstbevegelsen og i Arbeidermagasinets spalter.

R. Broby Johansen skrev en serie artikler om den sosiale kunst i Mot Dag tidlig på 1930-tallet. Han redigerte også utgivelsen av hefter med presentasjon av svart-hvitt-kunstnere utgitt av Fram Forlag. Her ble navn som Masereel, Kollwitz, Grosz og Dix gjort kjent for norske lesere. Om Grosz skrev han følgende i 1931:

De kunstnere som idag vil delta i arbeiderklassens kamp må finne en form som bringer dem i kontakt med arbeiderklassen om de selv tilhører den eller ikke. De må gi avkall på alle litterære og artistiske pretensjoner, de må oppfatte sin teknikk helt funksjonelt, endre den ikke bare med henblikk på menneskers forutsetninger som man henvender seg til. Det er den vei Grosz har fulgt. Langt viktigere enn å male staffelimalerier er det å tegne i arbeiderpressen. Langt viktigere enn å propagandere for de folk som nu besøker kunstutstillingene er det å appellere til arbeiderklassen selv. George Grosz er et eksempel på hvordan en tysk kunstner ut fra sitt miljøs forutsetninger har løst denne oppgave. Han vil trekke mange etter seg.

Tore Deinboll, Kaare Espolin Johnson, brødrene Trygve og Olav Mosebekk og Edvarda Lie møtte hverandre på Tegneskolen og gikk videre sammen i malerklassen på Kunstakademiet. Tegneroppdrag i avis, julehefter og i Arbeidermagasinet var ikke bare en kunstnerisk utfordring, det var nyttig med «brødtegning» for å tjene til sin kunstutdannelse.

Tore Deinboll og Trygve Mosebekk ble tidlig oppmerksomme på mulighetene i Magasinet. Med nær kontakt med bladets første redaktør, forfatteren og journalisten Otto Luihn og med foredrag og studiesirkler i Mot Dag – miljøet, fant Tore Deinboll fram til et tegnerideologisk ståsted i tråd med det kunstsynet som Grosz og andre tegnere i den tyske og danske sosiale kunstbevegelse sto for. Borghild Rud kom også inn som akademiutdannet illustratør i Arbeidermagasinet. Hun tilhørte en yngre årgang og var søster til Nils Johan Rud. Han ble redaksjonsekretær i Magasinet i 1931, senere redaktør.

Nils Johan Rud sørget for at Arbeidermagasinet (hvori opptatt For Alle)  ble en skole for uprøvde norske forfattere. Han skapte begrepet den norske novelle og drev Magasinet helt til siste nummer i 1970. Magasinets plass i norsk litteraturhistorie er kjent, mindre kjent er rollen det kom til å spille for den norske illustrasjon og som miljø for både tegning og fotografi.

Tore Deinboll skolerte sine akademikamerater i teknikker med tegning for trykk. Verken Tegneskolen eller Kunstakademiet underviste i dette. Her var avistegnererfaring nødvendig bakgrunn for praktisk omsetting av lærdommen fra kunstens parnass. Andre tegnere i Magasinet var kommet dit fra ulik bakgrunn i avistegnermiljøet. Samarbeidet med de akademiskolerte tegnerne løftet bladets visuelle utstyr ganske betraktelig på få år. Tegneren Bjarne Restan, som var 20 år eldre enn Tore Deinboll, hadde sin bakgrunn fra vittighetsvladet Hvepsen. Det ble tidlig innlemmet i Arbeidermagasinet og ble utgangspunkt for den karakteristiske satiriske strek med klar anti-nazistisk brodd som tegneren Restan er kjent for. Sammen med Tore Deinboll utviklet han Magasinets  bladutstyr med vignetter og layout på et nivå som ligger helt på høyde med tilsvarende internasjonale blader og tidsskrifter på denne tida.

Tore Deinboll ble tildelt stipend fra Finnes Legat i 1932. I 1936 fikk han Oslo Bys Stipendium som første tegner.

Han tilhørte den første generasjonen som fikk sin kunstutdannelse på Kunstnernes Hus. Da Huset sto ferdig i 1930, var norske kunstneres drøm om et eget hus endelig gått i oppfyllelse og Oslo hadde fått ett av sine mest markante bygg i funksjonalistisk stil. Statens Kunstakademi flyttet inn i Huset og fikk sin inngang på baksida. Foreningen Norske Grafikere hadde sitt verksted i kjelleren og Foreningen Brukskunst leide faste lokaler i første etasje. Statens Høstutstilling fikk plass i overlyssalene, den var ikke større den gangen. Stemmeberettigede kunstnere satt i direksjonen. Kunstnernes Hus ble organisert som en stiftelse.

Utstillingsprogrammet i Huset det første året slo an tonen for det kunstsynet som skulle komme til å prege det norske kunstlivet i det kommende tiåret: homage til kunstlivets «kongelige tigre», som Henrik Sørensen kalte dem i sitt katalogforord, viste Christian og Per Krogh i begge overlyssalene. Per Krogh ble på denne tiden sett på som norsk kunstlivs enfant terrible. Han var den aller siste hjemvendte Matisse-elev. Som sønn av norsk kunstlivs ruvende farsskikkelse tolket han modernismen inn i et figurativt fortellende formspråk, der det særeget norske og det internasjonale skulle kunne finne hverandre.

Det var utstillingene i Kunstnernes Hus som satte tonen i kunstdebatten, øvde innflytelse i spørsmålet om kunst for det offentlige rom og vektlegging av kunstpolitiske temaer.

Med mønstring av Vestlands- og trøndermalere i 1931 ble kunstlivet utenfor hovedstaden vist oppmerksomhet. Oppfatningen av tegnekunst som sidestilt med staffelimaleri ble markert i en utstilling av norske tegnere gjennom 100 år våren 1931. Der debuterte Tore Deinboll som yngste tegner. En mønstring av amatørkunst og naivisme, kalt Arbeidernes utstilling  utløste akademielevenes debatt om kunst for og i arbeiderklassen og virket som en utfordring for dette med å bli arbeiderklassens kunstner, ikke borgerskapets klovn.

Torbjørg Deinboll

 

KILDER
Arbeidermagasinet 1927 – 1940
Tidsskriftet Mot Dag  1931-32
Norges Kunsthistorie: Mellomkrigstiden
Norske Tegnere 1987
Kunstnernes Hus 1930-80
Muntlige kilder