Her kommer Dein med Bollene sine

 

En tegning av min far det året familebedriften flyttet fra Grimstad til Østerøya ved Sandefjord. Det var sommeren 1945, kort tid etter 2.verdenskrigs slutt. «Dein og bollene» var et Familen Deinboll-sitat; en gang for lenge, lenge siden var det en av forfedrene Deinboll som sa det og som det ble sagt om.

Siden ble det et mange, mange sitater av det som ble fortalt og vridd og vendt på, sist ble det tegnet av Tore Eckhoff Deinboll. Jeg var eldst av døtrene hans og likte sitatet, men min lillesøster ble såret av å bli kalt en bolle. Men navnet Deinboll følger med oss enten vi vil eller ikke; det er bare en og samme slekt som har dette merkverdige navnet i Norge.

Når vi en gang imellom treffes, er vi forbløffende like; om det skyldes sterke gener eller sterk kulturpåvikning, er ikke godt å si, men vi har jo en slekts-og familehistorie som er verdt en fortelling. «Den første Deinboll» kom til Norge 1810. Da var han huslærer.

Dette er en historie for seg som jeg skal fortelle en annen dag.

Hilsen torbjørg deinboll

Bilder fra Galleri Deinboll

«Huset i skogen» var et motiv i Arbeidermagasinet

Dette huset er «Frøken Schwenkes hus» på Østerøya

Vinter og vår

Sammenhengen med Brandbu er del av familiehistorien. Dette er et motiv med elva Vigga og Brandbukampen i bakgrunnen.

Sammenhengen med Brandbu er del av familiehistorien. Dette er et motiv med elva Vigga og Brandbukampen i bakgrunnen.

Vintermotiv på Østerøya

OLE BRUMM PÅ HADELAND

Det var min andre farmor som oversatte Winnie the Pooh til norsk i 1932. Hun het «tante Rikka» og var den som både grunnla og styrte barneavdelingen på Deichmanske Bibliotek i Oslo.

Hun het egentlig Johanne Fredrikke Bjølgerud (1997- 1973) og giftet seg med farfar, som het August Torvald Deinboll (1880-1975), etter at han var blitt skilt fra min første farmor, Anna Hermine Eckhoff (1884-1986).

 

Tante Rikka fikk ikke egne barn, så min far og hans søster var hennes stebarn. Men hun var alle barns Tante Rikka, og ville lære både arbeiderbarn og borgerbarn å bli glad i å lese.

 

Farfar kom fra en prestefamilie som het Deinboll.

Begynnelsen, som heter Den Første Deiboll, kom til Norge i 1810 som huslærer i et fornemt hus der det var store diskusjoner om frigjørelsen av Norge fra Danmark. Han het Peter Vogelius Deinboll.

Han var en ivrig botaniker, i Linneus skolering, men som studium på universitet var det bare teologi og medisin som var mulig. Siden han svimte av når han så blod og operasjoner ble gjort uten bedøvelse den gang, anestesi var ikke oppfunnet riktig enda, så valgte han teologien.

Det ble det tre prestegenerasjoner av.

Prester og lærere.

Den fjerde er farfars generasjon, Alle fem søsken ble ingeniører, arkitekt og fotgraf. Fotografen var eneste søster og etablerte seg på Hadeland, nærmere bestemt Jaren, i 1927.

Frits, Torvald, Kristian, Peter, Kristian og Kristine het de.

Det er alltid en eller flere som heter Peter eller Petter i familien Deinboll.

Vogelius er blitt til Julius, og alle navn går i arv.

 

Tante Rikka oversatte Winni the Pooh i 1932, helst om sommeren når hun var på Enertrøen, på Jaren, på Hadeland.

Nevøer og nieser og venner kom og gikk omkring henne og ble tatt med på råd om navnene slik de skulle være på norsk.

Petter Sprett ble til «venner og slektninger» og selveste brumm brummet som en bjørn, men han het Ole.

Tante Rikka laget alle navnene i den norske fortellingen, og de ikke blitt forandret i nyere oversettelser.

De små sangene og versene til Ole Brumm og Nasse Nøff er i behold også.

 

Men det har hendt noe nytt i alle disse årene som har gått siden 1932.

En amerikansk fetter av Brumm-bjørnen er kommet på besøk. Han dominerer over Shepherd tegninger både på Brumm-saker og ting, og sånt, Disney har copyrighten på det.

 

Men nå er det kommet et barnebarnsbarn til verden, tegnet og fortalt av meg og fotografert av Veronika Berzanskyte.

page1-002

 

 

 

 

 

 

Paul Lobell Art Workshop

Deinboll-Atelier-Galleri arrangerer workshop med California-kunstneren Paul Lobell i lørdag 12. og søndag 13. juni 2010. Det er også muligheter for å ha kurs enkelte ukekvelder fra 12. juni og måneden ut.

Kontakt Torbjørg Deinboll for ytterligere informasjon og nærmere avtale: (send epost) / 61 33 22 03 / 902 59463. Se også kursbrosjyren nedenfor, klikk på bildene nedenfor for å se større versjon:

 

Arbeidermagasinet


Forside fra nr. 21 (24. mai 1941) av Kaare Espolin Johnson

 

Arbeidermagasinet kom ut med sitt første nummer den 23. november 1927. Det var på 64 sider og kostet 35 øre.

Fra sin beskjedne begynnelse vokste Arbeider-Magasinet raskt i omfang og innhold. Etter 1932 steg opplaget til 60.000 abonnenter, og i årene like før verdenskrigen var det kommet opp i 100.000.

Journalist og forfatter Otto Luihn var Magasinets første redaktør og initiativtaker til bladforetaket. De var fire entusiastiske ungsosialister, som dannet A/S Arbeidermagasinet med en startkapital på 300 kroner. Initiativtakerne Otto Luihn, Auden Båstad, Birger Madsen og Oddvar Larsen var sikre på at de tilsammen satt inne med rikholdig erfaring i bladforetak, nok til å vite hva som måtte til for å lykkes.

Med en lånt håndkjerre og egen muskelkraft fraktet de papir og klisjeer mellom trykkeribransjens mange ledd i Oslos gater. Hos Tengs & Brodersen fikk de kreditt på papirinnkjøp; slik klarte de første nummer. Et raskt voksende nett av kommisjonærer sørget for å spre opplagene til stadig nye abonnenter på arbeidsplasser omkring i hele Norges land. Arbeiderklassen bodde både på landet og i byen; Arbeidermagasinet nådde fram til mange fler enn de enkelte abonnentene. Bladet gikk på omgang, og noen steder ble høytlesning populært, noe ikke minst Alf Prøysen fortalte om da han slapp til som fast skribent på 1940-tallet.

Med bladmannen og forfatteren Nils Johan Rud og hans dyktighet i bransjen, ble romanføljetongen det som sikret Magasinets suksess hos leseren og et stadig stigende abonnentantall. I bladverdenen var det konkurrenter til et arbeidermagasin. Tusen Hjems Magasin  og For Alle  prøvde seg også på føljetonger, men var ikke flinke nok til å sikre seg trykkerettigheter til en ny før den gamle var slutt. Nils Johan Rud visste hvordan han skulle skaffe rettigheter til lødig arbeiderlitteratur, som holdt lesernes interesse ved like. Manglet han en ny føljetong, skrev han en roman selv. Konkurrenten ble opptatt i Arbeider-Magasinet, noe som skapte debatt om bladets tittel. Det ble bare omtalt som Magasinet  til daglig. Det lange navnet Arbeidermagasinet for Alle  ble forkortet ned til A-M  med For Alle som en «boble» i vignetten.

Etter krigen ble tittelen Magasinet for Alle,  selv om redaktøren Nils Johan Rud ikke likte dette helt. Magasinet var ikke for alle, det var for den lesende arbeiderklasse, borgerskapets motvekt.

Redaksjonen sørget for folkeopplysning, godt populærvitenskapelig stoff, reiseartikler og spissartikler med tidens debatt. Hvert nummer de første årene presenterte betydelige navn i arbeiderbevegelsen for leserne med portrettfoto og tekst. Bilder fra arbeidslivet fulgte etter. Film og arbeiderteater, litteraturomtale og artikler om kunst. Det var den sosiale kunst som ble omtalt; Arbeidermagasinets egne tegnere og deres forbilder fra den internasjonale bevegelsen ble kjent gjennom både gjennom bilder og tekstomtale. Arbeidermagasinets lesere fikk både Theodore Dreisers En amerikansk tragedie og Aleksandra Kollontajs Den store kjærlighet som føljetonger på 1930-tallet.

For Magasinets tegnere var de store oppgavene med illustrasjoner til en roman den største kunstneriske utfordring de kunne få. Romanen Drift av Fredrik Parelius kom som føljetong i 193?, illustrert av Tore Deinboll. Romanens handling var hentet fra 1880- og 90-tallets Kristiania og handlet om borgerskapets utbytting av tjenestepiker fra landet, personifisert i kvinneskjebnen Gunvor. Både i tekst og tegning gjenkjennes Christian Krohgs Albertine. Tegneren tok fatt på oppgaven med glede, ikke minst fordi han ville bidra til debatten om hjemstavnskunst, som var en del av tidens litterære språkbruk. Født og oppvokst i Oslo, men med feriebesøk på prestegårder på landet, mente han at hans hjemstavner kunne være både by og land, men mest by. Som bytegneren i Arbeidermagasinet åpnet han for tema i tegning der gråbeingårdene på østkanten og bakgårdene i Vika ble viet kunstnerisk interesse.

 

 


Illustrasjon av Tore Deinboll til Drift
Klikk på bildet for større versjon

 

Nils Johan Ruds ungdomsroman Karsemne handlet om 15-åringen Jakob, «sønn av enka på kvisten» og var et tidsbilde fra 1930. Her valgte tegneren en stil som sto Per Krohgs uttrykksform ganske nær. Litt «homage til norsk kunstlivs kongelige tigre» i en annen utgave og for et annet publikum enn det som besøkte etablerte utstillinger i Oslo og som var kjent i Nasjonalgalleriet. Da de siste illustrasjonene gikk i trykken, var kunstneren i Paris med et lite stipend i lomma. Bytegneren gjorde storbyen til sitt motiv: Paris i 1933 ble tidsbildet, malt på grunnlag av studier og skisser han brakte med seg hjem etterpå.

Sammen med Olav Mosebekk malte Tore Deinboll et stort lerret tiltenkt årets Høstutstilling. Dit ble det aldri sendt, kunstneren påsto i all ettertid at det aldri ble malt riktig ferdig. Han sendte inn tegning i to år på rad og fikk Oslo Bys stipendium som første tegner i 1936. Valget var tatt, tegner og illustratør, på trykk i arbeiderpressen, bokkunstner, men ikke staffelimaler.

At maleri med olje på lerret fortsatt er den beste måte å lære i beherske fargebruk på, framholdt han i ettertid. Pariserbildet med tittelen Magenta, oppkalt etter en tube med kostbar farge kjøpt i Paris, rødfarger som sa mye mer om fargens koloristiske nyanser, mer komplisert enn den rene røde flate på trykk sammen med svart sort strek i Arbeidermagasinet.

 


Magenta av Tore Deinboll
Klikk på bildet for større versjon

 

Mange pariserbilder kom på trykk i A-M. Tegneren var alltid tro mot geografien, perspektivet og fortellingen. Personen i bildet har ofte påfallende portrettlikhet med akademikameratene, som reiste sammen til kunstens Metropoler og som besøkte både Berlin og Paris for å bli kjent med «tidsbildet». Vel hjemme i Norge ble det neste reisestipendet brukt til å reise til Vestlandet. Der ble det ett års opphold i Bergen og ekteskap med akademikameraten Bjørg Svendsen fra Trondheim. Hun hadde valgt brukskunsten og startet tweedveveri sammen med sin søster Ragnhild. Sellgrenvevstolen satte de først opp i Bergen, men flyttet ril Hadeland for å få plass i Deinboll-slektas ferieeiendom på Jaren.

Det var miljøet omkring Østkantutstillingene i Oslo som ga dem nye ideer om brukskunst og sosial kunst, inspirert av Nanan Broch, Henrik Sørensen, Huset på Ankertorget, sosial reform og samtalekvelder.

I Bergen laget Tore Deinboll tegningen Surridealistisk perspektiv,  illustrasjon til Åstha Holhts novelle Han tverr over benkene hang. Her har tegneren klart sluttet seg til stilen i Die Neue Sachlichkeit. Litt inspirasjon fra DaDa, en utstrakt hånd til surrealistene, psykoanalysen og utopiske framtidsbyer. Novellens kvinnelige hovedperson er den geskjeftige Dårthe, som går i sosiale studiesirkler og får nye visjoner om hvordan menneskesamfunnet kan organiseres. Fortellingen ender med at det unge par flytter på landet og begynner ned birøkt og sikrer den nasjonale selvforskyning av melk og honning.

 


Surrealistisk Perspektiv av Tore Deinboll
Klikk på bildet for større versjon

 

Novellen og illustrasjonene kom på trykk tre år før 1940. Det var illevarslende skyer i horisonten, men «mann-og-dame»-tegningen kunne da alle tegne, iallefall så lenge Magasinet gikk i trykken. Nysaklig eller søtladent, det var dette det handlet om.

 

Torbjørg Deinboll

 

 

KILDER:
Arbeidermagasinet 1927 – 1940
Tidsskriftet Mot Dag  1931-32
Norges Kunsthistorie: Mellomkrigstiden
Norske Tegnere 1987
Kunstnernes Hus 1930-80
Muntlige kilder

Kristine Deinboll

I omtrent 35 år var Kristine Deinboll kjent som Brandbus ledende fotograf. Praktisk talt hele tiden – fra 1927 til 1957 (da Bjarne Ryste etablerte sitt atelier ved Augedalsbro) – var hun vel faktisk også den eneste.

Kristine Bryn Deinboll, som hennes fullstendige navn var, ble født i Selbu den 25. oktober 1887. Faren var bygdas sogneprest Peter Vogelius Deinboll (f. 1847). Moren var Elen Sofie Bryn (1850-92). Kristine hadde også en bestefar som var prest, men selv fant hun ingen grunn til å ofre seg for teologien. Hun utdannet seg i stedet som tegner. Etter en tid fikk hun imidlertid interesse for fotografi og begynte i lære hos hoff-fotograf Karl Anderson i Kristiania. i 1909 var hun utlært og ble ansatt som assistent hos hoff-fotografen. Etter hans død i 1913 fortsatte hun en tid hos enken, Ragnhild Anderson. Senere virket frøken Deinboll som assistent hos andre fotografer, først i Kristiania, deretter i Drammen.

Men så fikk hun lyst til å begynne for seg selv og starte egen fotografivirksomhet. Hun slo seg ned i Brandbu, nærmere bestemt hos søsknene Svinning på "Sandbakken". Her fikk hun leie rom til både atelier. laboratorium og boligenhet, og kunne her i 1927 motta sine første oppdrag.

 

Faksimile fra lokalavisa "Hadeland" 26. juli 2006. Klikk på bildene for å se stor versjon
Klikk på bildet for å se prospektkort av Kristine Deinboll i Deinbollianas fotogalleri

 

Kristine, som aldri giftet seg og fikk barn, viste seg snart som en meget allsidig fotograf. Hun ble benyttet av alle – hun fotograferte både brudepar, dåpsbarn, konfirmanter og jubilanter i alle aldre. I nesten alle hjem i bydga såes det snart familiebilder signert K. Deinboll. Ved veien utenfor "Sandbakken" satte hun opp en glassmonter fylt av eksempler på sin fotografikunst. Og det dreide seg ikke bare om personbilder. Frøken Deinboll begynte nemlig tidlig med omfattende prospektkort-produksjon. Hennes kort viste motiver fra store deler av bygda. Hun fotograferte også begivenheter – fra 1.mai-opptog og 17,-mai feiring til jernbanetrafikk og arbeidsplasser. Hun var nettopp så allsidig som en fotograf i et aktivt bygdesamfunn trengte. Fra hennes morsslekt kom det forøvrig etterhvert mange fotografer. Mest kjent ble kanskje Lauritz L. Bryn (1881-1954).

Omkring 1960 ble Kristine plaget av sykdom og måtte redusere sin virksomhet. Det endte med at hun nedla atelieret og flyttet til Gjøvik. Der døde hun 1. august 1965 og ble ti dager senere stedt til hvile på Gjøvik gravlund. Kristine Deinboll etterlot seg i Brandbu en stor samling av fotografier, negativer og kopier. Denne samlingen ble i 1978 overdratt til Gran kommunes Kulturkontor. Samlingen er stadig i kommunens eie, men oppbevares inntil videre på Hadeland Folkemuseum.

Helge Stenersen

 

 

KILDE:
Artikkelen og reklamen ovenfor er hentet fra Brandbu’stikka, lokalhistorisk tidsskrift for Brandbu, nr. 39, April 2006. ISSN 0800-9147. Gjengitt med vennlig tillatelse av forfatteren.

 

Edvarda Claudine Lie
  • Født i Meldal 3. april 1910, død i Oslo 8. juni 1983
  • Datter av Inga Lie, g.m (1) Bjørn Mørck, (2) Preben Schov, (3) Paul Berg.  Dansk statsborger fra 1949, bosatt i København 1949-63.
  • Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1929-32: elev av Carl von Hanno og Per Krogh. Statens Kunstakademi m. Axel Revold og Wilhelm Rasmussen.
  • Virket som avistegner, illustratør og bokkunstner; tegnet i bl.a. Arbeidermagasinet, Morgenbladet, Aftenposten, Arbeiderbladet, Urd, Vi selv og våre hjem  og Politiken (i København). Illustratør for dansk Gyldendal.
  • Overlærer ved motelinjen SKHS 1936-47.
  • Medlem Tegnerforbundet, viseformann 1938-39.
  • Stemmerett BKS.
  • Utstillingsvirksomhet: bl.a. Høstutstillingen 1934, 1940 og 1948, Bildende kunstnerinners utstilling hos Blomquist 1932. Kollektivutstillingen for Svart-Hvitt på Kunstnernes Hus i 1936.
  • Dekorasjoner i spisesalen Barnengen A/S, Lysaker (1952), spisesalen Narvik Rådhus (1964).
  • Tildelt årlig stipend for eldre fortjente kunstnere fra 1969.
  • Som tegner og maler hadde Edvarda Lie stor spennvidde i uttrykk og teknikker; fra lette elegante strektegninger til uttrykk for orientalsk fargeprakt i f.eks. illustrasjonene til Ali Baba og de 40 røvere (1946).

Bjørg Svendsen Deinboll
  • Født i Trondheim 7. mai 1909, død 24. mars 2000
  • Datter av gullsmed Hallvard Svendsen og Pauline Marie Mathiesen, g.m. tegneren Tore Deinboll  fra 1937 til 1957.
  • 1929 – 1934: Tegneskolen i Trondheim m. Stabell, Statens Håndverks- og Kunstindustriskole: tegneskolen m. Per Krogh, Statens Kunstakademi: malerklassen m. Axel Revold og Henrik Sørensen, tekstilskole i det daværende Tsjekkoslovakia.
  • Studiereiser med Akademiet til Berlin og Paris, Wandervogel sammen med Edvarda Lie  til Tsjekkoslovakia 1933, reise på Balkan i 1934. Skrev reisebrev og artikler, malte, tegnet og fotograferte fra reisene.
  • Etablerte tweedveveri og atelier med Sellgrenvevstolen på Jaren i Oppland sammen med sin søster Ragnhild Svendsen (senere Markussen) i 1937.
  • Vevinstruktør hos Røros Tweed på Røros i ett år.
  • Flyttet til Grimstad i 1938, tweedveveriet var da blitt en familiebedrift.
  • Flyttet til Østerøya ved Sandefjord i 1945.
  • Tegnelærer på realskolen i Sandefjord fra 1955 til hun ble pensjonist på 1970-tallet.
  • Medlem av Foreningen Brukskunst fra 1937.

Hvem var tegneren Tore Eckhoff Deinboll?

 

  • Født 12, juli 1910, død 18. november 1988
  • Kristiania Borger- og Realskole 1926
  • Carl von Hannos tegne- og malerskole, aften og dagskole 1926 – 1931
  • Statens Håndtverks- og Kunstindustriskole 1929 – 1930
  • Statens Kunstakademi 1930 – 1932
  • Finnes legat 1932 og 1933
  • Oslo Bys Stipendium 1936
  • Debutant som yngste tegner på utstilling av norsk tegnekunst gjennom 100 år, Kunstnernes Hus 1931
  • Debutant på Statens Høstutstilling 1931
  • Stemmerett Bildende Kunstneres Styre (BKS) 1938. Medlem av Tegneforbundet 1931 – 1940
  • Markerte seg som tegner/illustratør i Arbeidermagasinet (Magasinet for Alle) fra tidlig 1930-tall
  • Bokkunst, avistegning og illustratøroppgaver fra 1929
  • Giftet seg med tekstiltegner Bjørg Svendsen i 1937. Hun bygget opp tweedveveri sammen med sin søster Ragnhild på Hadeland, Røros, Grimstad og i Sandefjord.
  • Etterutdannet seg som keramiker i 1939 og drev keramikkverksted i Grimstad og Sandefjord fram til skilsmissen fra Bjørg Deinboll i 1957
  • Arbeidet som faglærer og fabrikkarbeider i Sandefjord på 1960- og 1970-tallet
  • Som pensjonist bodde han dels i Kvam i Gudbrandsdalen, dels i Oslo. Han sluttet aldri å tegne, men likte ikke separatutstillinger
  • Han betraktet innsatsen for illustrasjonskunsten i Arbeidermagasinet som sin livsoppgave. Dette er hva han ville huskes for. «Husk at Arbeidermagasinet var en skole», sa Tore Deinboll når han fortalte om denne perioden i 1930-årene til nye generasjoner av «unge lovende».

Han var sønn av patentingeniør August Torvald Deinboll og lærerinne Anna Hermine Eckhoff. Slektene både på mors- og farssiden kom til Norge i dansketida og tilhørte embedsverket. Som presteslekter har både Deinboll- og Eckhoffslekta stått for klare tradisjoner i arbeidet for folkeopplysning og sosiale reformer.

«Den første Deinboll» het Peter Vogelius Deinboll og kom til Norge som huslærer i 1802. Han måtte tilbake til København for å få sin teologiske embedseksamen, men hadde nådd å bli en ivrig tilhenger av en selvstendig norsk stat i god tid før 1814. Sitt første presteembede hadde han i Finnmark. Interessen for botanikk og naturstudier gjorde Deinbollprestene i tre generasjoner til kjennere av den arktiske fauna og flora.

Med sans for både teologi og for opplysningstidas tanker så de på seg selv som gode potetprester og folkeopplysere. Grunnlegging av lærerskoler og interesse for å fremme moderne metoder i praktisk jordbruk var et anliggende for Deinboll-slekta gjennom hele 1800-tallet. Tore Deinbolls far, August T. Deinboll (1880-1975) tilhørte den første generasjon Deinboll-prestesønner, som tok avstand fra dominerende teologisk tenkning. Han utdannet seg til kjemiingeniør og så 1900-tallet som de nye oppfinnelsers århundre. Sammen med sin fetter Alfred Bryn drev han i en menneskealder Bryns Patentbyrå i Oslo.

Hans to brødre ble også ingeniører mens søsteren Kristine ble utlært fotograf hos hoff-fotograf Andersen i 1909. Hun drev forretning på Jaren, Hadeland fra 1927. Hun forble ugift og barnløs.

August T. Deinboll giftet seg med prestedatteren Anna Hermine Eckhoff og fikk to barn: sønnen Tore og datteren Elen-Sofie. August og Hermine gjennomgikk skilsmisse i 1926 og August giftet seg på nytt med Frederikke Johanne Bjølgerud, senere kjent som Rikka Deinboll, grunnlegger av Deichmanske biblioteks barneavdeling. Hermine kalte seg fru Eckhoff etter skilsmissen. Hun giftet seg ikke på nytt, men beholdt barna hos seg.

Eckhoff-slekta kom fra Schleswig-Holstein til Norge med den første landsfysikus i Christians Amt (i Oppland) i 1785. Han het Ernst Fredrik Eckhoff og ble opphavet til en tallrik slekt. Hans to sønner ble henholdsvis oberstløytnant og sogneprest. Slektleddene deretter ble tallrike og ga rom for både teologer, jurister, skuespillere og musikere. Det lå en kunstnerisk åre til Eckhoff-slekta; den levde ofte i spenningsforhold til den strengt pietistiske teologi som ellers preget presteslekta Eckhoff.

Anna Hermine Eckhoff (1884 – 1968) levde hele sitt liv med en drøm om teatret. Skuespilleryrket ble henne aldri til del; derimot var hun blant de første kull av kvinnelige artianere i Norge. Etter Examen Artium i 1905 utdannet hun seg til lærer.

Hermine Eckhoff var tidlig oppmerksom på sønnen Tores kunsteriske tilbøyelighet. Han ville bare tegne, ikke pugge latinske gloser. Etter at Tore Deinboll hadde fullført Kristiania Borger- og Realskole i 1926, fikk han komme opp til sin tante Kristine på Jaren for å lære fotograffaget. Han viste stor begavelse med den fotografiske retusj. «En tilbøyelighet til tegning», sa Kristine Deinboll om sin nevø. Tilbøyeligheten lå i venstre hånd. Keivhendt, rødhåret og sjenert var han, og tegne var det han ville.

Hjemme i Oslo fikk han prøve seg i arbeidslivet som tegneassistent i et reklamebyrå. Der lærte han kinoreklame og var med på de første forsøkene på å lage tegnefilm til reklamebruk. Da han i 1929 troppet opp for å begynne på Tegneskolen (SHKS) ble han spurt av Enevold Rømt, overlæreren i Håndverkerklassen: «Skal De bli reklametegner?» Den flinke reklamelærlingen svarte: «Nei, jeg skal slutte.»

Han rykket raskt opp fra Første Frihånd til Andre Frihånd. Selv mente han at han lærte mye mer hos Carl von Hanno enn på Tegneskolen (SHKS), som han anså for å være alderdommelig og ikke i pakt med tidas krav til kunsten. Han gjennomgikk Per Krohgs aktklasse og kom derfra inn på Statens Kunstakademi atter opptaksprøve i 1930.

Alt våren 1931 debuterte han som yngste tegner på den store utstillingen av norsk tegnekunst gjennom 100 år på Kunstnernes Hus. Samme år debuterte han en gang til, denne gangen med maleri på Statens Høstutstilling 1931.

1930-tallet var klassekampenes og arbeiderbevegelsens tidsalder. Samfunnsforholdene var slik at de «unge lovende» ble tvunget til å ta stilling i tidas ideologiske strid. For elevene i malerklassen var det diskusjonen om tendensmaleriet og monumentalmaleriets funksjon som var det viktigste temaet. For tegnerne var det forholdet mellom «brødtegning» og kunstnerkallet som var drivkraften i deres valg av kunstnervei. «Skal kunsten være en skjøge eller folkets tjener?» var spørsmålet som ble stilt av maleriprofessor Revold og Henrik Sørensen, som ofte kom inn som vikar i malerklassen.

For tegnerne lå svaret i ideen om den sosiale kunst, en betegnelse som oppsto i miljøet omkring tidsskriftet Mot Dag og ble utviklet videre både gjennom deler av brukskunstbevegelsen og i Arbeidermagasinets spalter.

R. Broby Johansen skrev en serie artikler om den sosiale kunst i Mot Dag tidlig på 1930-tallet. Han redigerte også utgivelsen av hefter med presentasjon av svart-hvitt-kunstnere utgitt av Fram Forlag. Her ble navn som Masereel, Kollwitz, Grosz og Dix gjort kjent for norske lesere. Om Grosz skrev han følgende i 1931:

De kunstnere som idag vil delta i arbeiderklassens kamp må finne en form som bringer dem i kontakt med arbeiderklassen om de selv tilhører den eller ikke. De må gi avkall på alle litterære og artistiske pretensjoner, de må oppfatte sin teknikk helt funksjonelt, endre den ikke bare med henblikk på menneskers forutsetninger som man henvender seg til. Det er den vei Grosz har fulgt. Langt viktigere enn å male staffelimalerier er det å tegne i arbeiderpressen. Langt viktigere enn å propagandere for de folk som nu besøker kunstutstillingene er det å appellere til arbeiderklassen selv. George Grosz er et eksempel på hvordan en tysk kunstner ut fra sitt miljøs forutsetninger har løst denne oppgave. Han vil trekke mange etter seg.

Tore Deinboll, Kaare Espolin Johnson, brødrene Trygve og Olav Mosebekk og Edvarda Lie møtte hverandre på Tegneskolen og gikk videre sammen i malerklassen på Kunstakademiet. Tegneroppdrag i avis, julehefter og i Arbeidermagasinet var ikke bare en kunstnerisk utfordring, det var nyttig med «brødtegning» for å tjene til sin kunstutdannelse.

Tore Deinboll og Trygve Mosebekk ble tidlig oppmerksomme på mulighetene i Magasinet. Med nær kontakt med bladets første redaktør, forfatteren og journalisten Otto Luihn og med foredrag og studiesirkler i Mot Dag – miljøet, fant Tore Deinboll fram til et tegnerideologisk ståsted i tråd med det kunstsynet som Grosz og andre tegnere i den tyske og danske sosiale kunstbevegelse sto for. Borghild Rud kom også inn som akademiutdannet illustratør i Arbeidermagasinet. Hun tilhørte en yngre årgang og var søster til Nils Johan Rud. Han ble redaksjonsekretær i Magasinet i 1931, senere redaktør.

Nils Johan Rud sørget for at Arbeidermagasinet (hvori opptatt For Alle)  ble en skole for uprøvde norske forfattere. Han skapte begrepet den norske novelle og drev Magasinet helt til siste nummer i 1970. Magasinets plass i norsk litteraturhistorie er kjent, mindre kjent er rollen det kom til å spille for den norske illustrasjon og som miljø for både tegning og fotografi.

Tore Deinboll skolerte sine akademikamerater i teknikker med tegning for trykk. Verken Tegneskolen eller Kunstakademiet underviste i dette. Her var avistegnererfaring nødvendig bakgrunn for praktisk omsetting av lærdommen fra kunstens parnass. Andre tegnere i Magasinet var kommet dit fra ulik bakgrunn i avistegnermiljøet. Samarbeidet med de akademiskolerte tegnerne løftet bladets visuelle utstyr ganske betraktelig på få år. Tegneren Bjarne Restan, som var 20 år eldre enn Tore Deinboll, hadde sin bakgrunn fra vittighetsvladet Hvepsen. Det ble tidlig innlemmet i Arbeidermagasinet og ble utgangspunkt for den karakteristiske satiriske strek med klar anti-nazistisk brodd som tegneren Restan er kjent for. Sammen med Tore Deinboll utviklet han Magasinets  bladutstyr med vignetter og layout på et nivå som ligger helt på høyde med tilsvarende internasjonale blader og tidsskrifter på denne tida.

Tore Deinboll ble tildelt stipend fra Finnes Legat i 1932. I 1936 fikk han Oslo Bys Stipendium som første tegner.

Han tilhørte den første generasjonen som fikk sin kunstutdannelse på Kunstnernes Hus. Da Huset sto ferdig i 1930, var norske kunstneres drøm om et eget hus endelig gått i oppfyllelse og Oslo hadde fått ett av sine mest markante bygg i funksjonalistisk stil. Statens Kunstakademi flyttet inn i Huset og fikk sin inngang på baksida. Foreningen Norske Grafikere hadde sitt verksted i kjelleren og Foreningen Brukskunst leide faste lokaler i første etasje. Statens Høstutstilling fikk plass i overlyssalene, den var ikke større den gangen. Stemmeberettigede kunstnere satt i direksjonen. Kunstnernes Hus ble organisert som en stiftelse.

Utstillingsprogrammet i Huset det første året slo an tonen for det kunstsynet som skulle komme til å prege det norske kunstlivet i det kommende tiåret: homage til kunstlivets «kongelige tigre», som Henrik Sørensen kalte dem i sitt katalogforord, viste Christian og Per Krogh i begge overlyssalene. Per Krogh ble på denne tiden sett på som norsk kunstlivs enfant terrible. Han var den aller siste hjemvendte Matisse-elev. Som sønn av norsk kunstlivs ruvende farsskikkelse tolket han modernismen inn i et figurativt fortellende formspråk, der det særeget norske og det internasjonale skulle kunne finne hverandre.

Det var utstillingene i Kunstnernes Hus som satte tonen i kunstdebatten, øvde innflytelse i spørsmålet om kunst for det offentlige rom og vektlegging av kunstpolitiske temaer.

Med mønstring av Vestlands- og trøndermalere i 1931 ble kunstlivet utenfor hovedstaden vist oppmerksomhet. Oppfatningen av tegnekunst som sidestilt med staffelimaleri ble markert i en utstilling av norske tegnere gjennom 100 år våren 1931. Der debuterte Tore Deinboll som yngste tegner. En mønstring av amatørkunst og naivisme, kalt Arbeidernes utstilling  utløste akademielevenes debatt om kunst for og i arbeiderklassen og virket som en utfordring for dette med å bli arbeiderklassens kunstner, ikke borgerskapets klovn.

Torbjørg Deinboll

 

KILDER
Arbeidermagasinet 1927 – 1940
Tidsskriftet Mot Dag  1931-32
Norges Kunsthistorie: Mellomkrigstiden
Norske Tegnere 1987
Kunstnernes Hus 1930-80
Muntlige kilder